Å være mamma

For ti måneder, to uker, en del timer og noen minutter siden fikk jeg holde deg for første gang. Dine nyfødte øyne mot verden, den nakne kroppen inntil min. Pusten din, hjerteslagene. Min lille jente.



Før var jeg datter, kone, venn og hundeeier. Nå er jeg mamma også. M-a-m-m-a. Og like fort som jeg har forstått det, og mamma-ordet ruller over tungen min, så forsvinner det, som et drops jeg utålmodig knuser med tennene fordi det smaker så inderlig godt.

Mine nye dager er fargeglade. De er givende, morsomme og inspirerende, men også slitsomme. Og hvis jeg trodde jeg hadde et lite snøfnugg av anelse om hvordan mammarollen skulle fortone seg, så trekker jeg tilbake det på stående fot, og ikke bare det, jeg ler også høyt og lenge. For så lite visste jeg.

Nå vet jeg mange ting. Jeg vet at søvn er ekstremt viktig, ikke bare for ens egen gode helses skyld, men også for den lille. For mammaer må ha overskudd, en hel masse overskudd. Nå vet jeg forresten også at man kan få brystbetennelse hvis man ammer med et vindu på gløtt, og jeg vet at små babymager kan få hard mage av banan. Jeg vet at noen bleier gir bleieutslett og andre ikke, og jeg vet at bleiebøtta ikke tømmer seg selv. Jeg vet at jeg kan være tålmodig, men jeg vet også at jeg kan bli sinna. Ordentlig sinna. Og jeg vet at jeg kan komme meg igjennom alt.

Som mamma opplever jeg mange oppturer og magiske øyeblikk hvor tiden aller helst skulle ha stått stille, men det er også nedturer og tøffe dager. Når det stormer som verst rundt hushjørnene, og jeg har mest lyst til å finne meg et lite hull å hoppe nedi, så hjelper det virkelig å slå opp latterdøren. Som for eksempel når du endelig klarer å karre den slitne og dvaske skrotten din ut døra for å gå på kino med en venninne, og du altfor sent oppdager at den angivelig nyvaskede toppen er full av hundesikkel og babymat, bare le av det. Eller når du tar deg selv i å bli forbannet over at inngangsdøren ikke åpner seg ved hjelp av bilnøkkelen, og trykker gjentatte ganger mens du banner før du til slutt innser hva du holder på med, bare le av det. Og om du av en eller annen idiotisk grunn glemmer å rulle sammen en bæsjebleie, og du litt senere på dagen kjører hele hånda inni bleia da du med ryggen til skal gripe fatt i en skiftenøkkel, bare le av det.

Jeg ler masse, hver dag. Jeg ler av den rare, søte og morsomme jenta mi som har tusen grimaser og måter å gjøre ting på. Og vi ler sammen. Idag for eksempel, la hun en ytterjakke over hodet og vaklet bortover med armene ut til siden mens hun sa ba-ba-ba. Og da hun plutselig dro jakken bort i en fart og gliste så de bittesmå tannebissene tittet frem, så lo vi begge to.

Å bli mamma har gjort meg til et bedre menneske. For det meste av tiden. For det meste av tiden er jeg et bedre menneske. Bare jeg får nok søvn. Bare jeg holder rotet sånn noenlunde under kontroll, og bare jeg får bittelitt Maria-tid i løpet av dagen. Ordet egenpleie har fått en helt ny og dypere betydning. Noen minutters stillhet på do, en forlenget morgendusj, eller bare å nyte en kopp te i sofakroken uten at mammatankene trommer på netthinnen, er som balsam for sjelen.

For en må ikke glemme seg selv. For at jeg skal ha nok å gi til den lille jenta mi, må kropp og sinn være i balanse, og små egenpleie-stunder er som deilige jordbærsukkertøy for ganen. Men jeg kan bli flinkere, og jeg skal bli flinkere. For er det én ting jeg vil, så er det å være en frisk og opplagt mamma, som har masse å gi, og som kan være ved tullas side gjennom livet. Og når jeg blir så gammel og skrall at jeg ikke lenger klarer å tørke meg i rompa når jeg går på do, ja da håper jeg at jeg kan se tilbake på et liv fylt med kjærlighet, glede og overskudd.



Takk, Bella, for at du viser meg hvor utrolig deilig det er å leve. Jeg er ved din side, alltid.