Jeg har så smått begynt å designe Tatt av Vinden smykker og kort, og kommer etterhvert til å legge det ut for salg her på bloggen min, men i første omgang ønsker jeg å gi bort to egenproduserte smykker. Legg igjen et spor i dette innlegget og du er med i trekningen!
Smykke nr. 1 (ulik dekor på for- og bakside)
Smykke nr. 2 (ulik dekor på for- og bakside)
LYKKE TIL! :)
PS. Takk for alle de hyggelige kommentarene på forrige innlegg. Det varmet et skjørt mammahjerte.
28 februar, 2011
24 februar, 2011
Tanker om fødselen og den tøffe tiden etterpå
I midten av januar i år kom den lille tulla vår til verden, og selv om det var fantastisk og endelig få møte henne var jeg preget av en tøff fødsel. Fra vannet gikk til hun var ute gikk det tre hele dager, og når jeg endelig var i aktiv fødsel var jeg rett og slett utslitt. Det sies at man glemmer smertene med tiden, men jeg er fortsatt traumatisert og klarer knapt å tenke tilbake på alt det vonde uten å bli uvel.
Jeg ble fortalt i forkant at riene var som kraftige menssmerter, noe jeg var langt ifra å oppleve. Smertene var helt ubeskrivelig vonde, ulikt alt annet jeg har opplevd tidligere, og jeg husker at jeg flere ganger tenkte: "Nå dør jeg, dette klarer jeg ikke".
I flerfoldige timer kavet jeg rundt i mørkets avgrunn, fylt av smerte, frykt og ensomhet. Kroppen min og jeg, det var ingen vei utenom, jeg måtte komme meg igjennom det. I striper av lys så jeg mannen min, smilet hans og den varme hånden hans som strøk over min, før jeg på ny ble slukt av mørket. Tiden stod stille, men klokken tikket. Tikk takk, tikk takk.
Jeg husker kråkene i treet utenfor vinduet, vinden som rusket i grenene, rød saft på leppene og hjerteslagene til den fremmede der inne.
Lettelse. Solskinn. Glede.
Endelig!
Den spede stemmen som skrek av full hals, den varme lille kroppen mot min. Frisk og vakker, og med masse mørkt hår akkurat som pappaen sin.
I lykkerus var jeg, og bekymret meg lite eller ingenting over gjengen med jordmødre som nærmest hoppet på magen min for å få ut morkaken. Hoppingen var forgjeves, morkaken kom ikke ut.
Operasjonssal. Ukjente kropper i grønne frakker. Frykt for og ikke våkne etter narkosen, en isende redsel for og ikke se min mann og datter igjen.
Oppvåkningen. Fremmede stemmer. Sår hals. Tørst. En kjent stemme, en klem. Min kjære og min lille. Gråt. Glede. Var det over nå?
Placenta increta (fastvokst morkake). Det ble noen tøffe uker i etterkant, med feberanfall, slapphet, alvorlig infeksjon, sykehusinnleggelse, ny operasjon og blodoverføringer som følge av at morkaken fortsatt var i livmoren.
Tårer. Masse tårer. En hånd å holde i. Gode klemmer. Lille tulla som heldigvis var frisk og rask. Min kjære mann som var hos meg hele tiden.
Nå, 5 uker etter fødsel, føler jeg meg heldigvis mye bedre, men jeg går fortsatt til ukentlige kontroller, og livmoren jobber på høygir fortsatt.
Placenta increta. "Heldige" meg. Bare 1-2 tilfeller av dette i året. Men jeg blir helt bra igjen, det tar bare tid.
Min tøffeste opplevelse så langt i livet, men heldigvis med et fantastisk sluttresultat. En perfekt liten tulle med øyne blå.
"Maria, du vil glemme disse smertene, og bare vent, om litt vil du ha flere barn, det er helt sikkert!"
Jeg vet ikke jeg, vet ikke om jeg vil, vet ikke om jeg takler det. Alt var så vondt, så fryktelig vondt. Men heldigvis trenger jeg ikke ta stilling til noe nå. Om noen år. Kanskje.
Nå vil jeg bare nyte den lille, hun som jeg elsker over alt på jord.
Jeg ble fortalt i forkant at riene var som kraftige menssmerter, noe jeg var langt ifra å oppleve. Smertene var helt ubeskrivelig vonde, ulikt alt annet jeg har opplevd tidligere, og jeg husker at jeg flere ganger tenkte: "Nå dør jeg, dette klarer jeg ikke".
I flerfoldige timer kavet jeg rundt i mørkets avgrunn, fylt av smerte, frykt og ensomhet. Kroppen min og jeg, det var ingen vei utenom, jeg måtte komme meg igjennom det. I striper av lys så jeg mannen min, smilet hans og den varme hånden hans som strøk over min, før jeg på ny ble slukt av mørket. Tiden stod stille, men klokken tikket. Tikk takk, tikk takk.
Jeg husker kråkene i treet utenfor vinduet, vinden som rusket i grenene, rød saft på leppene og hjerteslagene til den fremmede der inne.
Lettelse. Solskinn. Glede.
Endelig!
Den spede stemmen som skrek av full hals, den varme lille kroppen mot min. Frisk og vakker, og med masse mørkt hår akkurat som pappaen sin.
I lykkerus var jeg, og bekymret meg lite eller ingenting over gjengen med jordmødre som nærmest hoppet på magen min for å få ut morkaken. Hoppingen var forgjeves, morkaken kom ikke ut.
Operasjonssal. Ukjente kropper i grønne frakker. Frykt for og ikke våkne etter narkosen, en isende redsel for og ikke se min mann og datter igjen.
Oppvåkningen. Fremmede stemmer. Sår hals. Tørst. En kjent stemme, en klem. Min kjære og min lille. Gråt. Glede. Var det over nå?
Placenta increta (fastvokst morkake). Det ble noen tøffe uker i etterkant, med feberanfall, slapphet, alvorlig infeksjon, sykehusinnleggelse, ny operasjon og blodoverføringer som følge av at morkaken fortsatt var i livmoren.
Tårer. Masse tårer. En hånd å holde i. Gode klemmer. Lille tulla som heldigvis var frisk og rask. Min kjære mann som var hos meg hele tiden.
Nå, 5 uker etter fødsel, føler jeg meg heldigvis mye bedre, men jeg går fortsatt til ukentlige kontroller, og livmoren jobber på høygir fortsatt.
Placenta increta. "Heldige" meg. Bare 1-2 tilfeller av dette i året. Men jeg blir helt bra igjen, det tar bare tid.
Min tøffeste opplevelse så langt i livet, men heldigvis med et fantastisk sluttresultat. En perfekt liten tulle med øyne blå.
"Maria, du vil glemme disse smertene, og bare vent, om litt vil du ha flere barn, det er helt sikkert!"
Jeg vet ikke jeg, vet ikke om jeg vil, vet ikke om jeg takler det. Alt var så vondt, så fryktelig vondt. Men heldigvis trenger jeg ikke ta stilling til noe nå. Om noen år. Kanskje.
Nå vil jeg bare nyte den lille, hun som jeg elsker over alt på jord.
20 februar, 2011
VINNEREN av ny bloggbanner er...
Det har vært noen hektiske uker siden fødselen og bannergiveawayen ble derfor utsatt på ubestemt tid... Men nå har jeg plukket ut en heldig vinner, og jeg skal snekre sammen en finfin banner når overskuddet er på plass igjen.
VINNER: Camillas Interiørhjørne
GRATULERER, Camilla!
Ønsker du deg en ny bloggbanner? Jeg kan hjelpe deg! For bare 350 kroner lager jeg en helt unik bloggbanner til deg, med dine egne bilder om du ønsker det. HER er noen bannere jeg har laget. Ta kontakt hvis du er interessert!
VINNER: Camillas Interiørhjørne
GRATULERER, Camilla!
Ønsker du deg en ny bloggbanner? Jeg kan hjelpe deg! For bare 350 kroner lager jeg en helt unik bloggbanner til deg, med dine egne bilder om du ønsker det. HER er noen bannere jeg har laget. Ta kontakt hvis du er interessert!
Vesla i bæresjalet
Endelig har vi kommet i gang med bæresjalet! Både tulla og jeg har blitt veldig glad i det, det er så kos å være så nær hverandre, samtidig som mamma kan få gjort litt andre ting også. Hun ligger så trygt og godt inntil mammas bryst og sovner alltid når hun ligger i bæresjalet. Pappan bruker det også, og liker det kjempegodt! :-)
Kosejenta!
Kosejenta!
11 februar, 2011
Pludrejenta vår ♥
Et varsomt sus av lykke, som pust mot høye siv
Forventning øm av glede, et lite pust mot liv
Så sart og lite, frøet, det spirer og det vil
Med englestøv som smykke, et lite barn blir til
Det varmer å tenne lys, men det varmer enda mer å se på veslejenta vår der hun ligger og pludrer i søvne...
God helg.
M.
Forventning øm av glede, et lite pust mot liv
Så sart og lite, frøet, det spirer og det vil
Med englestøv som smykke, et lite barn blir til
Det varmer å tenne lys, men det varmer enda mer å se på veslejenta vår der hun ligger og pludrer i søvne...
God helg.
M.
01 februar, 2011
Sommerfuggel i Vinterland ♥
Abonner på:
Innlegg (Atom)