I midten av januar i år kom den lille tulla vår til verden, og selv om det var
fantastisk og endelig få møte henne var jeg preget av en tøff fødsel. Fra vannet gikk til hun var ute gikk det tre hele dager, og når jeg endelig var i aktiv fødsel var jeg rett og slett utslitt. Det sies at man glemmer smertene med tiden, men jeg er fortsatt traumatisert og klarer knapt å tenke tilbake på alt det vonde uten å bli uvel.
Jeg ble fortalt i forkant at riene var som kraftige menssmerter, noe jeg var langt ifra å oppleve. Smertene var helt ubeskrivelig vonde, ulikt alt annet jeg har opplevd tidligere, og jeg husker at jeg flere ganger tenkte: "Nå dør jeg, dette klarer jeg ikke".
I flerfoldige timer kavet jeg rundt i mørkets avgrunn, fylt av smerte, frykt og ensomhet. Kroppen min og jeg, det var ingen vei utenom, jeg måtte komme meg igjennom det. I striper av lys så jeg mannen min, smilet hans og den varme hånden hans som strøk over min, før jeg på ny ble slukt av mørket.
Tiden stod stille, men klokken tikket. Tikk takk, tikk takk. Jeg husker kråkene i treet utenfor vinduet, vinden som rusket i grenene, rød saft på leppene og hjerteslagene til den fremmede der inne. Lettelse. Solskinn. Glede.
Endelig! Den spede stemmen som skrek av full hals, den varme lille kroppen mot min. Frisk og vakker, og med masse mørkt hår akkurat som pappaen sin.I lykkerus var jeg, og bekymret meg lite eller ingenting over gjengen med jordmødre som nærmest hoppet på magen min for å få ut morkaken. Hoppingen var forgjeves, morkaken kom ikke ut.
Operasjonssal. Ukjente kropper i grønne frakker. Frykt for og ikke våkne etter narkosen, en isende redsel for og ikke se min mann og datter igjen.
Oppvåkningen. Fremmede stemmer. Sår hals. Tørst. En kjent stemme, en klem. Min kjære og min lille. Gråt. Glede. Var det over nå?
Placenta increta (fastvokst morkake). Det ble noen tøffe uker i etterkant, med feberanfall, slapphet, alvorlig infeksjon, sykehusinnleggelse, ny operasjon og blodoverføringer som følge av at morkaken fortsatt var i livmoren.
Tårer. Masse tårer. En hånd å holde i. Gode klemmer. Lille tulla som heldigvis var frisk og rask. Min kjære mann som var hos meg hele tiden.
Nå, 5 uker etter fødsel, føler jeg meg heldigvis mye bedre, men jeg går fortsatt til ukentlige kontroller, og livmoren jobber på høygir fortsatt.
Placenta increta. "Heldige" meg. Bare 1-2 tilfeller av dette i året. Men jeg blir helt bra igjen, det tar bare tid.
Min tøffeste opplevelse så langt i livet, men heldigvis med et fantastisk sluttresultat. En perfekt liten tulle med øyne blå.
"Maria, du vil glemme disse smertene, og bare vent, om litt vil du ha flere barn, det er helt sikkert!" Jeg vet ikke jeg, vet ikke om jeg vil, vet ikke om jeg takler det. Alt var så vondt, så fryktelig vondt. Men heldigvis trenger jeg ikke ta stilling til noe nå. Om noen år. Kanskje.
Nå vil jeg bare nyte den lille, hun som jeg elsker over alt på jord.