24 februar, 2011

Tanker om fødselen og den tøffe tiden etterpå

I midten av januar i år kom den lille tulla vår til verden, og selv om det var fantastisk og endelig få møte henne var jeg preget av en tøff fødsel. Fra vannet gikk til hun var ute gikk det tre hele dager, og når jeg endelig var i aktiv fødsel var jeg rett og slett utslitt. Det sies at man glemmer smertene med tiden, men jeg er fortsatt traumatisert og klarer knapt å tenke tilbake på alt det vonde uten å bli uvel.

Jeg ble fortalt i forkant at riene var som kraftige menssmerter, noe jeg var langt ifra å oppleve. Smertene var helt ubeskrivelig vonde, ulikt alt annet jeg har opplevd tidligere, og jeg husker at jeg flere ganger tenkte: "Nå dør jeg, dette klarer jeg ikke".

I flerfoldige timer kavet jeg rundt i mørkets avgrunn, fylt av smerte, frykt og ensomhet. Kroppen min og jeg, det var ingen vei utenom, jeg måtte komme meg igjennom det. I striper av lys så jeg mannen min, smilet hans og den varme hånden hans som strøk over min, før jeg på ny ble slukt av mørket. Tiden stod stille, men klokken tikket. Tikk takk, tikk takk.

Jeg husker kråkene i treet utenfor vinduet, vinden som rusket i grenene, rød saft på leppene og hjerteslagene til den fremmede der inne.

Lettelse. Solskinn. Glede.
Endelig!


Den spede stemmen som skrek av full hals, den varme lille kroppen mot min. Frisk og vakker, og med masse mørkt hår akkurat som pappaen sin.

I lykkerus var jeg, og bekymret meg lite eller ingenting over gjengen med jordmødre som nærmest hoppet på magen min for å få ut morkaken. Hoppingen var forgjeves, morkaken kom ikke ut.

Operasjonssal. Ukjente kropper i grønne frakker. Frykt for og ikke våkne etter narkosen, en isende redsel for og ikke se min mann og datter igjen.

Oppvåkningen. Fremmede stemmer. Sår hals. Tørst. En kjent stemme, en klem. Min kjære og min lille. Gråt. Glede. Var det over nå?

Placenta increta (fastvokst morkake). Det ble noen tøffe uker i etterkant, med feberanfall, slapphet, alvorlig infeksjon, sykehusinnleggelse, ny operasjon og blodoverføringer som følge av at morkaken fortsatt var i livmoren.

Tårer. Masse tårer. En hånd å holde i. Gode klemmer. Lille tulla som heldigvis var frisk og rask. Min kjære mann som var hos meg hele tiden.



Nå, 5 uker etter fødsel, føler jeg meg heldigvis mye bedre, men jeg går fortsatt til ukentlige kontroller, og livmoren jobber på høygir fortsatt.

Placenta increta. "Heldige" meg. Bare 1-2 tilfeller av dette i året. Men jeg blir helt bra igjen, det tar bare tid.

Min tøffeste opplevelse så langt i livet, men heldigvis med et fantastisk sluttresultat. En perfekt liten tulle med øyne blå.



"Maria, du vil glemme disse smertene, og bare vent, om litt vil du ha flere barn, det er helt sikkert!"

Jeg vet ikke jeg, vet ikke om jeg vil, vet ikke om jeg takler det. Alt var så vondt, så fryktelig vondt. Men heldigvis trenger jeg ikke ta stilling til noe nå. Om noen år. Kanskje.

Nå vil jeg bare nyte den lille, hun som jeg elsker over alt på jord.

21 kommentarer:

HusmorDronninga sa...

Uff.. for en hektisk og vond opplevelse for deg...
Jeg håper, og tror, at du en dag bare vil huske konturer av alt det vonde.. og hoppe uti det igjen! Jeg hadde ingen lett fødsel jeg heller.. og kunne der og da ikke fatte og begripe hvordan jordmoren min hadde orket å være gjennom det vondeste av det vonde - hele 5 ganger!!
Men nå.. 6 mnd etterpå.. er jeg nesten klar til å begi meg uttpå igjen.. selv om jeg har vage minner fra alt det vonde :)

Godklem fra
Kjersti

Murmels mamma sa...

*tørker tårer*

Dette var tøft å lese! Så utrolig leit at du måtte oppleve dette!
Jeg som ønsket sånn at du skulle få en flott fødselsopplevelse - det er jo virkelig noe magisk! Hva vi kvinner klarer.....
Min egen fødsel føles litt som peanuts når jeg har hørt om din - men det er jo ingen tvil om at det er vondt å føde.


Håper du klarer å holde fokus på premien! Glem det vonde! Dere er unge og Isabel kan få søsken senere - når og hvis dere er klare for det! Og jeg vil jo anta at du f.eks kan få innviglet et planlagt keisersnitt med denne fødselen lagt bak deg?

Nydelige bilder av jenta di :)
Min ligger og sover ved puppen nå - smiler litt i søvne, mett og fornøyd med en melkedråpe i munnviken. Som jeg elsker jenta mi! Å være mamma er fantastisk!

Berit sa...

Ååå får helt vondt av deg, stakkars. Så mye du har vært gjennom, slett ikke rart du er traumatisert. Men når alt kommer på avstand så kanskje...
Tulla di er den beste å vakreste belønning etter en slik strevsom tørn du har vært gjennom.
God du hadde en som satt ved din side da det var på det tøffeste.

Herlige bilder den vesle jenta di.
ha en fin dag videre.

mammalykkelig sa...

Høres ut som en skikkelig tøff opplevelse!! det er så vondt når man opplever redsel og uforutsette ting under fødsel. Jeg vet jeg bare blir en av de som sier du kommer deg videre etter dette, men tiden leger også dette såret :) Jeg fødte selv ei jente under dramatiske forhold hvor hun bl.a måtte gjenopplives etter fødsel og venter i disse dager enda en liten baby. Det har vært mange tårer og redsel i svangerskapet men snart er jeg mamma til 3 barn som jeg elsker høyere enn noe annet i livet og med god hjelp fra jordmor og samtaler føler jeg meg nå så klar som jeg kan bli til ny fødsel etter den forrige. Håper du også en dag merker at du klarer å ta valget om flere barn og ikke la redselen for det som skjedde bestemme for deg :)

klem

irina sa...

Fint skrvet. Men noe vet jeg. Du kommer til å "glemme" det. Ikke for å være frekk eller urespektabel mot deg. Mine svangerskap og fødsler var også tøffe...dødlige... he he. Jeg "døde" under to...gjennoppliving er en fin ting. jeg lå på sykehus med alle tre i hele 7 månder med hver. Jeg mått haste kjøres på akutt operasjon med to. Jeg har fått mange mange liter med blod...den siste fødselen ble overvåket av 15 leger og sykepleiere. 7 leger og resten sykepleier....blodsukkeret var farlig høyt. jeg gikk opp fra 8 enheter insulin til 68 på to uker.

Minsten ble født 7 uker før temin og lå i kuvøse i 4 uker. Keisersnittet fikk sykehusbakterie og ville ikke gro...det var to hull i magen min som ikke ville gro...du kunne se alt...så ut som skrekkfilm. Med datteren fikk jeg gallesteinsanfall ei uke etter etter fødselen....det var ubeskrivelige smerter...værre en å føde...i 4 månder hadde jeg fast plass på sykehuset...kunne komme når jeg ville....fikk så mye morfin at jeg var dopet med to små barn ...melka motte pumpes og hives.....Til slutt ble jeg operert..Da minsten var baby fikk storebror kreft....

Jeg sier ikke dette for å bagaltisere det du har opplevd...for fødselen din høres fryktelig...og heldige meg som fikk hyperemis, svangerskapforgiftning, svangesakapsdiabetes og galle blærreproblem...og oddsen for alt det der er mikroskopisk...Jeg sier det fordi jeg fikk tre velskapte vakre barn...og vet du....jeg glemmer alt det der...kom på det nå..da jeg leste det. jeg dveler aldri ved det...alle andre gjør det...familien min forteller og husker hvor fælt jeg hadde det....ikke jeg. jeg husker ikke smertene, morfin, at jeg gikk ned 20 kilo og var så avmagret at jeg ikke klarte å spise, dusje eller tørke meg når jeg var på do :)
Du glemmer det !! Helt sant..jeg lover det. Event søk hjelp før sistemann gikk jeg personlig til direktøren for kvinneklinikken,,...min fastlege og andre ville ikke...torde ikke å ha meg som pasient...for min skyld. Jeg gikk til jordmor en gang i månden...legen en gang i uken og psykolog to ganger i månden gjennom hele svangerskap nr tre. Søk hjelp. De tar deg på alvor....Vil du chatte elle prate så ring meg. Jeg VET !! Jeg vet også at du kommer til å få flere barn. Din datter er skjønn...og så vi u ha flere sjønne barn. En stor varm klem

Og det er lov å føle at livet som spebarnsmor ikke er perfekt...men det blir bedre...100 %. Sier jeg som har to kroniske sykdommer...og ja...jeg blir lei, kjefter...for dårlige dager der jeg egentelig vill ligge pga diabetesen og det andre...men tross alt...det er bra Mariavennen :)

ENGEL sa...

oj,det hørtes riktig ille ut. Som om den vonde fødselen ikke er nok,så mye i tillegg!JEg føler virkelig med deg, dette må ha vært tøft. Skal love deg at det blir bedre, en venninne av meg var igjennom akkurat det samme som deg. Jeg kan si deg at hun har fått 3 barn til;)Tiden leger alle sår, men det skal du ikke tenke på nå-nyyyt den lille du!Klem

Villblomsten sa...

Hei :-)

Først :
jeg hadde aldri hørt om morkake som gror fast før ..
Uff .. :-(

Så :
Veldig fin skrevet :-)

Og så skal jeg menge meg med alle de som sier :
Selv om det ikke føles slik nå ,
så vil det bli bedre :-)
Du skrev babyen var 5-6 uker ?
Det er ikke lenge :-)

Min første fødsel var også veldig traumatisk ..
Men jeg har født 3 stykker til etter det :-)
Og alle 4 fødslene var HELT forskjellige , og ingen av de var heldigvis lik den første :-)

Ta tiden til hjelp :-)
Snakk med jordmoren :-)
Be om å få "gå igjennom" fødselen bit for bit , sammen med jordmoren :-)

Også : Gratulerer med ett nydelig lite nurk :-)

Barneboden sa...

Bare ett lite tips :

Barneboden trekker Gavekort på 200,- kr
Ny sjangse - Hver måned
ALLE som har link til Barneboden.no på bloggen sin er med i trekningen :-)
Se mer info : http://barneboden.blogspot.com/
eller på Facebook

Vil du være med ?

Havfruen sa...

Huff....ingen kan påstå det IKKE er vondt å føde men antall timer med smerte har mye og si....og med morkake som ikke vil ut på toppen, ja jeg skjønner deg....mine fødsler var på 4 timer...Skjitvondt, ja! Men i "kort" tid.
Trøsten er at minnene hviskes ut og blir det en neste gang, skal du se det blir helt anderledes:)
Første gang hos meg, satt også morkaken fast.....faktisk ganske alvorlig!!
Nå nyter du nuet og ser framover, prøv som best du kan:)
Prinsessen har vokst og er helskjønn:))
Varm klem fra meg:)

Marthe sa...

Huff, sitter her med tårer i øynene... Hadde også en tøff første fødsel, men det kan ikke sammenlignes med din... Håper du får hjelp til å prate om dette. Det tror jeg er viktig!

Kos deg med jenta di! Sov masse og slapp av så du har krefter til det viktigste av alt, nemlig deg selv og familien din.

Romantiske Stinemor sa...

Herlige og fine ord du skriver! Veldig ærlig og flott skrevet! Håper det går bedre etterhvert... Aldri gøy med fødsel, bare når det vakre barnet har kommet ut:-) Klem fra mor til to prinser:-)

Ida sa...

Nå sitter jeg her med frysninger og tårer. Du har definitivt vært igjennom en traumatisk fødsel, også i etterkant av fødselen. Ingen har vel egentlig noen rett til å mene at du vil glemme smertene, og at du kommer til å savne det å føde igjen. Den følelsen er det bare du som føler på, og det er kun du som vet hva du vil og hva du tenker.

Når det er sagt så har du vært "uheldig" en gang, og sjansen for at det vil skje neste gang, er jo veldig liten. Jeg hadde også litt komplikasjoner rett etter/under første fødsel, og var livredd da jeg ble gravid på ny, men det gikk veldig fint.

Godt å høra at du er over det aller verste, og kan begynne å kose deg sammen med den lille og mannen din. Husk å bruke de midlene som finnes der ute for å komme deg igjennom alle de tankene du har gjort deg opp. Du er kjempeflink å sette ord på følelser og hendelser, kanskje det hadde vært godt for deg å snakket med noen om dette også. Kanskje en god og erfaren jordmor, helsesøster eller en psykolog?

Kjempesøte bilder!
Lykke masse til videre, ønsker deg bare det beste. Og håper at følelsene rundt det som har skjedd vil endre seg litt med tiden, kanskje du faktisk vil glemme litt, og på ett eller annet tidspunkt vil kanskje eggstokkene begynne å rasle igjen. Bruk lite tid til å tenke på det nå, bruk heller tiden til å NYYYYTE!

Stor klem fra Ida

Spirello sa...

Jeg ble rørt på både en god og vond måte av å lese opplevelsen din..For en tøff fødsel du hadde! -Ingen tvil om det! Jeg syns ikke det er noe rart at smertene dine ikke er glemt allerede nå. Det er bare 5 uker siden. Barselperioden er ikke over engang, og i tillegg har din barseltid vært utrolig tøff.
Ta tiden til hjelp:)

Mitt yngste barn blir to år til sommeren, og jeg kan fortsatt bli kvalm av å tenke på hennes fødsel..allikevel ønsker jeg meg et barn til, etterhvert. -For jeg vet at ingen fødselsopplevelse er lik, så da kan jeg jeg ta sjansen.

Kanskje ønsker du et barn til om noen år, kanskje ikke..det er også helt greit:) -Men som noen andre nevner over; søk hjelp til å bearbeide opplevelsen din.

Kos deg videre med den vakre datteren din!

Juno sa...

så flink du er til å skrive!
Det hørtes ut som en skikkelig tøff fødsel, for ikke å snakke om etter fødselen!
Ønsker deg god bedring, håper du kommer deg raskere enn forventet!

Mariann sa...

Kjære Maria! Tøft å høre at fødselen har vært så smertefull. Jeg vil bare fortelle deg om moren min, som fødte tre barn (inkludert meg, selvfølgelig). Den førstefødte søsteren min veide i overkant av 4 kg da hun ble født. Hun var så stor at hodet satt fast under fødselen, og sykepleieren måtte hoppe på magen hennes for å få babyen ut. Fødselen var hard, og mamma forblødde nesten. Tre år etter var hun klar igjen, og nå har hun 3 døtre. Hun har sagt hun var glad hun turte å føde igjen, for da fikk hun kjenne hvordan en normal fødsel skulle være, i stedet for å bare sitte igjen med minner om at fødsel er fælt, vondt og traumatiserende!

Bitteliten sa...

Forstår godt at det ikke frister med flere barn rett etter en slik opplevelse.. heldigvis blekner alt med tiden (er jo tross alt helt ferskt enda). Og det er masse hjelp å få dersom du velger å prøve deg på nok et lite mirakel! Jeg følges svært tett opp ettersom jeg heller ikke har hatt noen drømme opplevelser med rolige naturlige vannfødsel uten smerter - bla bla bla.. nei her har det vært dramatikk begge ganger.. og nå er det kun 14 uker til tredjemann..
Ønsker deg fortsatt god bedring og masse lykke til videre med det vakre lille mirakelet ditt!!

Elin-Marie sa...

Så utrolig tøff du er som deler dette med oss! Du er jammen sterk. Håper og tror de mørke minnene vil svinne bort med tiden. Håper du har folk rundt deg som du kan prate med om det - om igjen og om igjen om det trengs. Kanskje du en dag får lyst på fler, da kan du få hjelp av jordmor til å forberede deg evt søke om planlagt keisersnitt. Barn er en glede - selv er jeg velsignet med to. Nyt din datter - hun er nydelig!

Min stil sa...

Oj oj oj, skjønner at dette ikke har vært lett for deg, og sender deg de varmeste klæmmer. Fødselen din har mange likhetstrekk med min forige, og jeg er selvfølgelig fryktelig redd nå som jeg står foran en ny, og denne gang tvillingfødsel. Men prøver å tenke positivt.
Du skal se at tiden leger alle sår, og at du får så masse glede og kjærlighet fra din lille tulle, at du våger deg på nytt. Det vil forhåpentligvis bli mye lettere da. Hva er oddsen for en så traumatisk fødsel to ganger?
Ønsker deg god bedring, og nyt dagene sammen med din egen lille solstråle.
:) Susanne

Audhild sa...

En sterk historie- skjønner godt den sitter i, og det gjør den sikkert ei stund.. Men de blekner litt etterhvert!
Du fikk den beste premien i hele verden!
Nydelig navnevalg! Jenta vår heter også Isabell, kunne ikke vært mer fornøyd med navnet!
Kos dere sammen og nyt dagene! KLem

Camilla sa...

Uff, det er alltid spesielt å lese andres fødselshistorier...-Og tro meg;jeg har lest mange. Dessverre har de fleste en trist og tragisk avslutning, inkludert min egen (den første). Derfor ble jeg så glad da jeg leste at alt gikk så godt til slutt. Det er synd at mange kvinner fortsatt opplever traumatiske fødsler, og mtp at vi i vesten er de best ivaretatte kan man jo bare forestille seg... Ingen tvil om at det å føde på ingen måte er risikofritt. Det vil det heller aldri bli, dessverre. Jeg håper du får god oppfølging og at du ikke skremmes for gjentagelse i fremtiden. Som noen andre skriver her... De er alle forskjellige:) Lykke til og nyt barseltiden.

Størstepia sa...

Huff, får helt vondt når jeg leser fødselshistorien din...
Jeg hadde en lignende opplevelse med nr 1, og hadde det veldig tøft det første halvåret med den lille gutten min. Jeg hadde ikke det med morkaka, men jeg hadde en 2 dagers fødsel, hvor småtten satt fast og ble tatt med vakuum pga dårlig hjertelyd... Alt gikk bra med den lille, men siden jeg hadde hovnet opp så mye, så sprakk jeg opp fra ende til annen og i mange lag.. Jeg gikkog hadde vondt det første halve året, jeg slet med å sitte og klarte ikke helt å kose meg med den lille...

Nå som vi skulle ha en til, var vi på flere fødselsforberedende samtaler på sykehuset i forkant. De ville selvsagt ikke at jeg skulle ta keisersnitt, men jeg kunne fått det om jeg ville. Jeg valgte å prøve vanlig, for statistikken sier at fødsel nr 2 går mye enklere. Nå hadde jeg alt i papirene mine, så om det ble noen komplikasjoner, eller om fødselen dro ut flere dager, skulle jeg rett på hastekeisersnitt.

Fødselen gikk som en drøm, og jeg er utrolig takknemmelig for at jeg fikk en SÅ bra opplevelse av en fødsel.
Får virkelig håpe det blir sånn for deg også, om du bestemmer deg for å få en til!

Håper du slipper å bli mer syk og at du får overskudd til å kose deg med den lille vakre tulla di!!

God klem fra størstepia