Det er en kald januardag, og jeg sitter her ved kjøkkenbordet og kjenner på hullet i hjertet mitt. Ute hiver vinden seg fra tretopp til tretopp, og en ensom skjære sitter og hakker på det tomme fuglehuset som for lengst burde vært fylt opp. Så ser jeg deg for meg. Bunadsfin og glad, og pratsom som alltid. Selv om jeg ikke husker hva vi pratet om, så husker jeg varmen og følelsen av "den gode samtalen". Jeg tenkte aldri på tiden, kjedet meg aldri når vi pratet sammen. Din tilstedeværelse, ditt engasjement og gode evne til å lytte, ga meg alltid en følelse av å være spesiell.
Og jeg vet, at slik berørte du mange.
Tankene mine går til de som sitter igjen. En vakker kone, to herlige døtre, tre nydelige barnebarn, to flotte svigersønner, nære venner, gode kollegaer og øvrig familie.
Ting blir aldri som før. Solen vil stå opp og gå ned igjen, og våren vil atter komme, og når fuglene kvitrer menuett i mai og den første blåveisen titter frem i veikanten, vil noe mangle. Men varsomt vil vi strekke ut hånden, og plukke deg opp. Og kanskje vil vi tenke at denne vakre blåveisen, som stråler av lilla, og stråler av blått, er deg. Vi vil løfte deg opp mot lyset, holde deg der litt. Eller lenge. Og vi vil se på deg, og savne deg.
Og i det blålilla lysskjæret fra kronbladene vil vi føle ditt nærvær, og din varme. Og før solen går ned denne vårdagen, lukker vi deg inn i hjertene våre, og fyller tomrommet med gode minner.
Og vi vil vite, selv når sorgen hviler tungt over våre skuldre, at i hver nye dag hviler en ny vår, bare vi titter inn i hjertene våre og kjenner ordentlig godt etter.
Vi glemmer deg aldri. Takk for den du var, og for alt du var, Tom.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar