Det er ikke alltid like lett å gi slipp, selv om det bare er for noen få timer. For selv om jeg innimellom er sliten og av og til litt lei, så vil jeg jo egentlig ha tulla hos meg hele tiden. Stryke på, le, få fine smil, pludre og kose. Men hun begynner å bli "stor" jente nå, og må få kjenne litt på verden uten mammaen sin også. Men ikke lenge. For mamma får sånn lengsel i hjertet sitt.
Tre timer. Tre lange timer uten henne føltes som en evighet. Og da tulla og pappaen kom hjem igjen, måtte jeg gråte. Men bare litt. Tar ett skritt om gangen, og gjør ting i mitt tempo. Med tiden blir jeg nok flinkere, jeg også.
Tusen takk for alle koselige kommentarer på forrige innlegg! Det er så godt å vite at det er flere som har det som meg :)
21 juni, 2011
10 juni, 2011
Si meg en ting supermammaer, hvordan rekker dere alt???
Å bli mamma har forandret livet mitt totalt, og selv om jeg ofte er sliten, synes jeg det er helt fantastisk! Men én ting har jeg skjønt, OG ikke minst slått meg til ro med: Av ting jeg gjorde før, er det nå MYE jeg ikke rekker å gjøre!
Støvfilla får lengre pustepauser enn før, gulvmoppen står og grynter i skapet og skittentøykurvens klagesang kan høres helt inn til naboen. På en "god dag", hvis jeg er heldig, rekker jeg kanskje å vaske to klesvasker, rydde ut av oppvaskmaskinen og re opp senga'!
Og da slår det meg, midt i magen, og skikkelig hardt, hvordan får egentlig supermammaene det til? De vasker, strikker, snekrer og syr, de deltar på interiørkonkurranser og messer, de baker deilige muffins til barna eller til journalisten som kommer for å ta bilder av det vakre hjemmet deres, de føder, de shopper, de plukker markjordbær og trer dem på strå, de har besøk, de drar på besøk, de treffer venninner på kafé, leverer og henter i barnehagen, og ikke minst, de knipser vakre og inspirerende bilder, og blogger om det hele! DET ER JO REN MAGI!
Jeg hadde store ambisjoner om å fortsette med kreativ interiørblogging, men når jeg ikke har flere rene truser i skuffen og ikke har gredd håret på minst en uke, så er det faktisk ikke blogging som prioriteres... Kan jo ikke gå i butikken uten truser!!!
All min tid går til tulla, bisken og mannen, og det har jeg, inntil videre, slått meg til ro med. Jeg koser meg og nyter familielivet, og hver dag sammen med knøttet er en gave.
Inntil videre er jeg ihvertfall veldig langt fra å være en supermamma, og det vet jeg med sikkerhet, for om to minutter står jeg foran speilet på badet og ser på gårdsdagens maskararester som rammer inn de rødsprengte øynene mine, og for og ikke snakke om håret, som ser ut som et kråkereir som bare såvidt har overlevd en stri storm på vestlandet. Og på gulvet bak meg ligger det et hav av skittentøy, som jeg ikke rakk å vaske idag heller.
Men en dag, kanskje. Kanskje jeg også blir en supermamma.
Husarbeid og egenpleie får vente, akkurat nå er det tiden med tulla som betyr noe.
Støvfilla får lengre pustepauser enn før, gulvmoppen står og grynter i skapet og skittentøykurvens klagesang kan høres helt inn til naboen. På en "god dag", hvis jeg er heldig, rekker jeg kanskje å vaske to klesvasker, rydde ut av oppvaskmaskinen og re opp senga'!
Og da slår det meg, midt i magen, og skikkelig hardt, hvordan får egentlig supermammaene det til? De vasker, strikker, snekrer og syr, de deltar på interiørkonkurranser og messer, de baker deilige muffins til barna eller til journalisten som kommer for å ta bilder av det vakre hjemmet deres, de føder, de shopper, de plukker markjordbær og trer dem på strå, de har besøk, de drar på besøk, de treffer venninner på kafé, leverer og henter i barnehagen, og ikke minst, de knipser vakre og inspirerende bilder, og blogger om det hele! DET ER JO REN MAGI!
Jeg hadde store ambisjoner om å fortsette med kreativ interiørblogging, men når jeg ikke har flere rene truser i skuffen og ikke har gredd håret på minst en uke, så er det faktisk ikke blogging som prioriteres... Kan jo ikke gå i butikken uten truser!!!
All min tid går til tulla, bisken og mannen, og det har jeg, inntil videre, slått meg til ro med. Jeg koser meg og nyter familielivet, og hver dag sammen med knøttet er en gave.
Inntil videre er jeg ihvertfall veldig langt fra å være en supermamma, og det vet jeg med sikkerhet, for om to minutter står jeg foran speilet på badet og ser på gårdsdagens maskararester som rammer inn de rødsprengte øynene mine, og for og ikke snakke om håret, som ser ut som et kråkereir som bare såvidt har overlevd en stri storm på vestlandet. Og på gulvet bak meg ligger det et hav av skittentøy, som jeg ikke rakk å vaske idag heller.
Men en dag, kanskje. Kanskje jeg også blir en supermamma.
Husarbeid og egenpleie får vente, akkurat nå er det tiden med tulla som betyr noe.
Abonner på:
Innlegg (Atom)